首页 | 本学科首页   官方微博 | 高级检索  
相似文献
 共查询到20条相似文献，搜索用时 31 毫秒
1.
Ingrid Semmingsens verk »Veien mot vest« er en moderne og vel underbygget avhandling om utvandringen fra Norge. Annen del som kom i 1950, behandler tida 1865—1915.1 Enhver norsk historiker som behandler dette tidsrommet, vil komme bort i problemer som står i forbindelse med utvandringen.

Ingrid Semmingsen søker å, belyse utvandringsproblemet fra alle sider. Bl. a. gir hun en klar framstilling av hvordan utvandrerstrommen varierte med konjunkturene i Norge og Amerika. Også det sosiale miljø på begge sider blir belyst. En kan lajre meget av kulturgeografisk interesse ved a studere hennes verk.

Likevel er avhandlingen i forste rekke et historisk verk. De kulturgeografiske forhold tas med som et nodvendig ledd for a forklare den historiske utvikling.

Det fins uhyre mengder av spredte opplysninger som lokalhistorikere og bygdegeografer kan utnytte når de skildrer utvandringen og dens betydning for et begrenset område i Norge. For landet som helhet er det nodvendig å, søke til »Veien mot vest« og til offisiell statistikk og utredninger.  相似文献   

2.
Den eiendommelighet ved mange dalers utforming at de løfter seg trinnvis inn i fjellmassivet er beskrevet eller nevnt fra flere steder i Norge og forøvrig fra mange lokaliteter rundt om på jorden. I en artikkel om »Noen trekk av den norske topografis historie« nevner Ahlmann (1920) fenomenet som typisk for Ryfylkedalene. Og allerede i en beretning fra 1860 til Norges Geografiske Opmåling om »Fossand Hæred« skriver O. Kraft om Storådalen i samme området »Denne dals munding mod Lysebotn stikker sig i nordlig retning, først som et aabent, velbebygget dalføre med sterkt bakket bund, derpaa, under Rensknuden, som en trang fjeldkloft, ovenfor denne igjen som en aaben sæterdal——«. Og straks nord for Lysefjorden nevner han et dalstrøk »som avvekslende udvider sig til smaa bassins udfyldte af smaavande, og mellem disse er trange klofter«.  相似文献   

3.
Ytterst i Øygarden, 47 km NW av Bergen, ligger to langstrakte, smale øyer, Sulo og Nordøy. De løper parallelt med hverandre og er i lengderetningen NW—SE atskilt med et sund, som er halvannen km langt og 60–110 m bredt. Langs djupålen varierer djupet mellom 5 og 16 m. Grunnest er det midtvegs i sundet regnet fra innlopene. På kartet, fig. 1, som er tegnet etter Det norske sjøkartverks blad nr. 23 og 209, finner en de nevnte øyer. Dybdekotene 50, 100 og 200 m er streket. Områdets beliggenhet er på det innfelte oversiktskart markert ved et rektangel.  相似文献   

4.
I vesten er det alminnelig anerkjent at Spitsbergen ble oppdaget i 1596 av en hollandsk ekspedisjon med W. Barents som skipper. Imidlertid finnes det i Islandske Annaler en beretning om at i 1194 ble«Svalbards funndr» — Dette gjentas i 8 forskjellige håndskrifter. «Svalbard omtales videre i Sturlaboks innledning til Landnåma, Olav Trygvasons saga, Hauksbok og i Ivar Bårdsens saga. 1 disse skrifter, som delvis er avhengige av hverandre, gis det temmelig likelydende kursforskrifter i forbindelse med seilas til Svalbard» (Ingstad, 1948, p. 21). Svalbard ligger «nord i havbotten». (For øvrig se Mathisen, 1957, p. 7, 8).  相似文献   

5.
I 1915 holdt reininspektør Kristian Nissen et foredrag i Geografisk Selskap med titelen »Lapper og Ren i Norge«. Foredraget ble i bearbeidet form Utgitt i Det Norske Geografiske Selskabs Aarbok, bd. XXVI—XXVII,; 1914—1916. Reindriften behandles der inngående og dens utbredning og omfang er framstilt greit og oversiktlig på et kart som fulgte med.

Nåer 30 år med rask, om enn springende utvikling for land og folk svunnet hen. Meget av Nissens utmerkede arbeid står fremdelee fast, men mangt er foreldet og noe bilde av reindriften i dag foreligger ikke lenger. Dette gjelder ikke bare de statistiske oppgaver vedrørende den, men også selve driftsformen.

Er da denne næringsgrein, som er selve livsgrannlaget for en del av vårt folk, så likegyldig og ubetydelig for resten av samfunnet at der ikke forlengst skulle ha vært behov for en geografisk framstilling av den, eller hva skyldes den manglende interesse ? — Riktignok kan man si at reindriften regionalt sett ligger i periferien, og den alminnelige mentale ensretting mot landets mer sentrale områder skulle kunne få skylden. Men det er å frykte at her støter noe mer til som er en alvorlig hemsko for reindriften nå og som kanskje engang vil ødelegge den helt.  相似文献   

6.
Folketettheten angis almindelig som antall innbyggere pr. flateenhet. Dette kan være bra nok i land hvor flateenheten er nogenlunde flatt og enhetlig, men i Norge hvor arealet består av litegran økonomisk nyttbart land skilt av verdiløse, ubeboelige høifjell som inntar det største areal, og av hav, is og vann, der er angivelse av antall innbyggere pr. flateenhet ganske meningsløs. En særlig fremtredende meningsløshet ved denne beregningsmåte er at den i høi grad er avhengig av hvordan grenser mellem de forskjellige distrikter trekkes. Hvis f. eks. en øde fjellstrekning ved kgl. resolusjon blir tatt fra ett herred og tillagt et annet, vilde begge herreders »folketetthet« bli vesentlig endret, den ene gjerne halvert, den annen fordoblet, uten at et eneste menneske har flyttet på sig. Helt vilkårlig er det jo også å regne is og innsjøer med til et distrikts areal, men ikke fjorder og sund. De siste arealer er jo i almindelighet av større okonomisk betydning og det er iallfall umnlig å se nogen større grunn til å regne innsjøer til landarealet enn fjorder.  相似文献   

7.
Sirdal er nest efter Setesdal den lengste av dalførene på Sørlandet, og den øverste bygden, Øvre Sirdal1, er en like utpreget fjellbygd som Bykle i Setesdal. Begge bygder hadde i gamle dage sin korteste vei til sjøen og nermeste by vestover. Sirdolene kaller ryfylkingene »nordmenner«, og disse sier »austmenner« om sirdøler og setesdøler. Tross den daglige bilrute hender det ennu at sirdølene av økonomiske grunner tar den gamle veien over fjellet til Lyse og derfra med dampbåt til Stavanger. Drar de avsted tidlig på morgenen, er de i Stavanger om kvellen.

Ser vi på kartet, opdager vi at' den viktigste dalretningen er fra nordøst til sydvest. Sira går bare stykkevis i denne retning. Kartet viser også hvordan mange tverelver til Sira danner en stump vinkel med hovedelven. Står vi ovenfor Dorgafossen, ser vi hvordan den gamle dal, hvor isbreen har gått, fortsetter i Skreadalen2, mens Sira boier av i nesten rett vinkel.  相似文献   

8.
I sitt ypperlige storverk »Daglig liv i Norden i 16. årh.« har Troels-Lund i boken om klededrakt følgende idérike betraktning. »Tenker vi på stoffet, finner vi at alle kulturfolk pa jorden har gatt gjennom to trin og nu er midt oppi det tredje. Den enkleste måten å skaffe sig klær på er å drepe dyr med skinnpels, flå dem og ta pelsen deres på sig. Det andre trinet er å holde tykkpelsede husdyr, klippe håret av dem hver gang det vokste ut, så kunde en altså skaffe sig flere sett hårdekke av ett og samme dyret. På den måten har ullavlen utviklet sig. Og endelig det tredje trinet, som vår tid står på, består i at en ikke bare holder tamme dyr, men også »tamme planter« og at en så tilvirker tøi av de seige trevlene deres.«  相似文献   

9.
Ønavnene som de lever i den dalmatinske skjærgård, er av gresk oprinnelse. De østerrikske karter dekket over dette ved å adoptere italienske betegnelser som dog ikke fikk hevd blandt dalmatinerne selv, tross de var »offisielle« i Østerrike. Den østerrikske politikk var dels diktert av motvilje mot alt slavisk, dels ment som en forsonlighetens tributt til arvefienden på den andre siden Adriaterhavet. For italienerne har dette skapt en kjærkommen basis for arbeidet med å innbilde verden at også Adriaterhavets østside skulde være italiensk, en påstann som er likeså meget i overensstemmelse med sannheten som at hovedmassen av befolkningen i Dalmatia skulde være italienere eller italiensksinnede.

Man må i det hele tatt si at den gamle østerrikske politikk er skyld i mange av de vanskeligheter, serbo-kroatene har hatt og har å kjempe med i sitt kystland.  相似文献   

10.
Efter å ha lest Christen Smiths (1813) og Ove Dahls begeistrede skildringer (1892, 1893) av den rike fjellflora i de ville fjelldaler nord for Snehetta, omgikkes jeg allerede i min studietid med planer om å utarbeide en monografi over disse høifjellsstrøk. Men skjebnen vilde det anderledes. Først i 1922 fikk jeg anledning til å gjøre en kort botanisertur fra Gjøra i Sunndalen og sydover til Reppdalen og Gruvedalen. På grunn av en viss geologisk innstilling gjorde landskapet kanskje et enda sterkere inntrykk på mig enn på de nevnte forskere. I dalbunnene og langs fjellsidene fant jeg utvetydige spor efter høitliggende sjøer og isdemninger1, og det demret allerede den gang for mig at det her måtte være en sammenheng mellem de botaniske og geologiske fenomener. Efter hjemkomsten leste jeg den amerikanske forsker Barretts geniale lille avhandling »The Sundal Drainage System« (1900), som i høi grad bidrog til å klargjøre mine geomorfologiske begreper.  相似文献   

11.
»Som helhet betraktet er den industrielle virksomhet på landsbygden på, Sunnmøre meget liten. — For næringslivet som helhet er det ikke av det gode at det så ensidig er rettet mot fiskeriene og jordbruket. Jorden kan ikke uten skade deles mer enn den allerede er delt, bureising er kostbar og fisket er vekslende. En stedegen industri skulle ha store muligheter.«1 En gransking av dette sitatet tør være en høvelig innfallsport til forståelse av industrireisingen i Sykkylven. Når Einar Knudsen i 1930 hevdet at industrien i sunnmørsbygdene hadde beskjedent omfang, var det for Sykkylvens vedkommende absolutt riktig. I likningsåret 1929/30 hadde Sykkylven bare 59 personer beskjeftiget i industri. Den senere utvikling har likevel gitt Einar Knudsen rett i hans optimistiske syn på. distriktets industrielle muligheter.

For å kunne gripe Sykkylvens sasrpreg som industribygd, må vi forst i et par avsnitt gi en skisse av det eldre naeringslivet, seerlig jordbruk, fiske, handverk og spredte industritiltak.  相似文献   

12.
Otto Sverdrup     
Tidligere kaltes naesten alle polarferder nordpols- eller sydpolsekspedisjoner. Selv om polene var et sekundært eller bare et av de mulige mål. En slik titel virket sensasjonell og lettet arbeidet med å skaffe de nødvendige pengemidler. Polene var et populært mål — en rekord som publikum og nasjonene syntes å forstå og å sette høit.

Otto Sverdrup derimot kalte ikke sin ekspedisjon en nordpolsekspedisjon, men Den 2. norske polarferd med »Fram«. Han behovet ikke å skilte med Nordpolen, for han var å heldig a finne de menn som vilde bekoste ferden alene og som gav ham frie hender med hensyn til valg av mål. Ved redernes, Axel Heibergs, Ellef Eingnes's og Amund Ringnes's store tillit blev han i hoi grad spart for å tre frem for offentligheten, noget isser Sverdrup satte megen pris på.

Da 2. Framferd gikk ut i 1898, forela det her nord to store geograflske opgaver, undersokelsen av den nordlige del av Gronland og av den nordlige del av det amerikanske arkipel.  相似文献   

13.
I årenes løp er det blitt utført ganske omfattende undersøkelser av kandidater til hovedfagsproven i geografi både ved matematisknaturvitenskapelig og ved språklig-historisk embetseksamen, og det vil kanskje være til nytte å få trykt en liste over hovedfagsarbeidenes titler.

Landjordcns fysiske geografi.

Til matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen eller »lektoreksamen« kreves forst eksamen i 3 »bifag«. Videre må man utvide et av disse til »hovedfag«. Dette bestar for det forste i at man skal gjennomfore et selvvalgt vitenskapelig arbeid, og legge fram resultatene i en avhandling; dernest at man ved en muntlig prøve skal vise at man behersker den gren av faget som avhandlingen horer hjemme i.

Den fysiske geografi kan deles i en rekke grener som behandler luften, vannet og den faste jord. Kandidater som har spesialisert seg i meteorologi, oceanografi eller limnologi har ved Oslo Universitet ogsa. fått sin embetseksamen med »geografi« som hovedfag.  相似文献   

14.
Et markert trekk ved den norske vest- og nordvestkyst er den småknudrete flate av lavt bergland som ligger som et forland utenfor de høye kystfjell. Den ligger delvis over, delvis under havflaten, og representeres av et mylder av øyer, skjær og grunne havpartier. Til dels danner den en brem av lavt land rundt høyereliggende øyer og halvøyer. Grensen mot det høyereliggende land er i almindelighet meget skarp, og markert ved en bratt skråning som fører fra flatens innerkant og opp til høyder som kan ligge på flere hundre meter.  相似文献   

15.
Ved Det Norske Geografiske Selskabs 50-årsjubileum i 1939 ble Emmanuel de Martonne kallet til æresmedlem av selskapet, som en anerkjennelse av hans »bidrag til utviklingen av den fysiske geografi og for hans mangeårige arbeide for å organisere det internasjonale samarbeide innen den geografiske videnskap«.

Det er riktig at hovedtyngden av Emm. de Martonnes vitenskapelige innsats kom til å ligge på den fysiske geografis område, særlig geomorfologiens. Det er naturlig å minne om hans bidrag til forståelsen av is-eroderte dalers lengdeprofil, med den karakteristiske veksling ned gjennom løpet av terskler og groper, men først og fremst må man nevne at ingen mer enn de Martonne har aren av å ha utformet den fysiske geografi som et universitets-studium: En generasjon av geografer levde, mer eller mindre bevisst, i skyggen av det monument som de Martonne reiste med sin tre-binds lærebok »Traité de géographie physique«.  相似文献   

16.
Takket være Lars Christensens generøse tilbud om å stille sitt Lockheed-Vega-fly »Qarrtsiluni« til rådighet og Tiedemanns Tobaksfabriks storartede pengegave lyktes det Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser å få satt luftkartlegningen av Eirik Raudes Land ut i livet ifjor sommer. Luftkartlegningsflyet tok bensin for 20 timers flyvning — aksjonsradien var ca. 3000 km. Motoren var en 220 hk.s Wright Whirlwind — den samme type Lindbergh brukte under sin epokegjørende Atlanterhavsflukt mai 1927. »Qarrtsiluni«, som er et amerikansk rekord-monoplan, blev på vårparten ifjor fløiet til Berlin som landmaskin av marineflyveren løitnant Erik Storm. Ved Hansa Luftbild blev der montert i maskinen et Zeiss seriemålekamera og foretatt en rekke prøveflyvninger. Ombord i Grønlands-ekspedisjonens fartoi »Polarbjorn«, som i sommer hadde fått sin motor forsterket til 360 hk, blev flyet fraktet til Eirik Raudes Land sammen med Wilhelm Omsteds Spartanfly, en sportsmaskin som blev brukt under rekognosering av flyveplasser og til ispatrulje. Spartanflyet blev ført av løitnant Sigurd Aagenæs, som sammen med Omsted blandt annet har foretatt en flukt over Galdhøpiggen med denne maskin.  相似文献   

17.
De Store fjellkjeder danner vel de mest markerte trekk i billedet av fastlandene, og da først og fremst de som er hevet opp forholdsvis nylig, i tertiær tid. Et system strekker seg fra Gibraltar og Marokko langs Middelhavets kyster, og videre østover helt til Indonesia — det høyeste partier Himalaya. Et annet system følger Amerikas vestkyst i en lengde av 18 000 km omtrent. Fjellkjedene er bygget opp av flere eller færre parallelle kammer, her og der med passasjer tvers over. Men det er ikke bare den ytre form som minner om folder; de lagdelte bergarter som ligger noenlunde horisontalt når de er uforstyrret, er blitt sammenklemt, foldet, reist på kant — ja mange steder er flak av eldre formasjoner blitt skjøvet oppå yngre lag. Bygningen av fjellkjedene blir da svært komplisert.  相似文献   

18.
Berggrunnen i Island cr stort sett bygd opp av basaltlag og av den sakålte palagonittformasjonen. Basalt med nærstaende bergarter (f. eks. doleritt) dominerer i de nordlige randområdene, mens palagonittformasjonen er mest utbredt i de sentrale delene av landet. I palagonittformasjonen er det mange forskjellige bergarter som lava med varierende sammensetning, tuff, breksje, sandstein, konglomerat, m. v. Ingen av bergartene i Island er eldre enn tertiær. Det fines dessutsn store arealer der det i overflaten ligger lava fra postglacial tid. Den unge lavaen kalles på. Islandsk«hraun».

Det regnes at praktisk talt heile Island har vsert bredekt under istida. Morenejord er derfor en viktig jordartsgruppe. Ved avslutningen av siste istid lå landet lavere i forhold til havoverflaten enn nå. Den høyeste marine grensa regnes grovt sett å nå opp til omkring 100 m. I de lavere kysttraktene må en altså, vente å finne vannsedimenter. Lenger innover i landet er det også sedimenter, sæ langs vassdragene. Mest kjent er de store glacifluviale avleiringene inntil breene — såkalte sandere.  相似文献   

19.
Det er velkjent hvorledes vannskillet i Norge har beveget seg mot øst både før og etter istiden. De mange »agnordaler« en finner blant annet ved Raumas øvre løp er tydelig eksempel på de nordvestrennende elvers evne til å erobre nedslagsdistrikt fra de elver som renner sørøstover. Da vi samtidig vet at distriktene rundt Oslofjorden har væert utsatt for en betydelig større landheving enn de vestnorske kyster, ligger det nær å anta at hoved-vannskillet etter istiden aldri har ligget lengre øst enn nå.

Sommeren 1947 iakttok jeg imidlertid forhold ved Lesja som kan tolkes i den retning at landhevningen ikke har foregått helt ensartet i de centrale deler av Syd-Norge.

I årene fra 1857 til 1865 pågikk en av de største innisjøsenkninger vi har hatt i Norge. Det 10,5 km2 store Lesjevatn ble da tørrlagt.  相似文献   

20.
Det merkeligste avsnitt i Norges historie er vel vikingetiden da nord mennene utviklet sin skibsfart og sitt sjømannskap til en slik høide at de ikke lenger var avhengige av kystene men kunde begi sig ut på de store verdenshav. Dette blev begynnelsen til de store op- dagelser av nytt land som nordmennene gjorde før noe annet folk. Det førte til opdagelsen av Island, Grønland og Amerika. Skjønt man lenge var i tvil om man skulde regne Leiv Eiriksson eller Columbus som Amerikas opdager, er det vist ikke lenger noen som er i tvil om dette nu. Anderledes er det når det gjelder reiser i Nordishavet hvor man også hadde drivisen å kjempe mot. Helt til det siste har vi gått ut fra at Østgrønlands kyst stort sett måtte antas å være util- gjengelig med de fartøier man hadde under Grønlands første koloni- sasjon.  相似文献   

设为首页 | 免责声明 | 关于勤云 | 加入收藏

Copyright©北京勤云科技发展有限公司  京ICP备09084417号