首页 | 本学科首页   官方微博 | 高级检索  
相似文献
 共查询到20条相似文献，搜索用时 31 毫秒
1.
Østgrønlands kyst mellem 621/2° og 641/2° horer til tross for sin sydlige beliggenhet til de minst bereiste og minst utforskete deler av Grønland. Dette skyldes nærmest isen som ligger som et belte foran land, stadig i drift sydover med den østgrønlandske strøm. Isen består for en stor del av baksis, det er gammel havis fra nordligere bredder, men også av kalvis og isfjell fra Østgrønlands mange og store breer. Isbeltet veksler meget efter årstidene, og også i forskjellige år, med hensyn til bredde og tetthet, og senhøstes forsvinner havisen som regel helt. I tidens løp, og særlig i eldre tid, har det vært gjort mange mislykkete forsøk på å trenge med fartøi gjennem isen inn til Sydøstgrønland, noe som ikke skal omtales nærmere her, men det an vel sies at kysten i det hele har hatt ry for å være vanskelig tilgjengelig om sommeren.  相似文献   

2.
Mon ikke Norsk Geografisk Tidsskrift turde være det rette sted til å bære frem en lignende appel om å bruke norske faguttrykk som den jeg i den siste tid har truffet på i et par av våre dagblad, idet løsenet i dette tidsskrift selvfølgelig må bli: Norske geografiske fagord! Undertegnede har festet sig ved de nevnte avisinnlegg og tillater sig å bringe saken på bane her med betoning av dens geografiske side; under et fra lengre tid tilbake påbegynt arbeide med å anlegge en samling av norsksproglige geografiske faguttrykk, likesom under mine studier i det heletatt, har jeg nemlig fått sterkere og sterkere inntrykk av at geografien trenger et rikere forråd av faguttrykk (termini technici) for å kunne fylle behovet, når denne videnskap skal gjøre naturens nyanser klare og tydelige i ord som dekker gjenstand eller begrep, og at vi ikke minst trenger norske ord, men at riktignok også vårt sprog, særlig dialektene, byr meget materiale som imidlertid må graves frem og lages til. Både fag, forsker, skribent og almenhet har vinning ved at slikt fremskaffes. Den moderne geografi, ikke minst dens morfologi, legger ikke lite arbeide, kanskje mere enn mange av de andre videnskaper, såvel i å klassifisere som i å finne rammende uttrykk både for gamle og for nye begrepsklasser.  相似文献   

3.
Et markert trekk ved den norske vest- og nordvestkyst er den småknudrete flate av lavt bergland som ligger som et forland utenfor de høye kystfjell. Den ligger delvis over, delvis under havflaten, og representeres av et mylder av øyer, skjær og grunne havpartier. Til dels danner den en brem av lavt land rundt høyereliggende øyer og halvøyer. Grensen mot det høyereliggende land er i almindelighet meget skarp, og markert ved en bratt skråning som fører fra flatens innerkant og opp til høyder som kan ligge på flere hundre meter.  相似文献   

4.
Alle studier over landets hevning efter istiden må bygge på de minner som eldre havnivåer har efterlatt langs kystene. For den som vil opspore disse vidnesbyrd om en høiere havstand er det da en vrimmel av forskjellige slags strandmerker som byr sig frem til måling: strandhakk, abrasjonsterrasser, strandvoller, sandrevler, akkumulasjonsterrasser og deltaer, o. s. v. Alle strandmerkene ligger nå oppe på tørt land, og deres forhold til havnivået og dermed den innbyrdes sammenheng mellem dem kan ikke lenger klarlegges ved direkte observasjoner av vannstanden.  相似文献   

5.
Det merkeligste avsnitt i Norges historie er vel vikingetiden da nord mennene utviklet sin skibsfart og sitt sjømannskap til en slik høide at de ikke lenger var avhengige av kystene men kunde begi sig ut på de store verdenshav. Dette blev begynnelsen til de store op- dagelser av nytt land som nordmennene gjorde før noe annet folk. Det førte til opdagelsen av Island, Grønland og Amerika. Skjønt man lenge var i tvil om man skulde regne Leiv Eiriksson eller Columbus som Amerikas opdager, er det vist ikke lenger noen som er i tvil om dette nu. Anderledes er det når det gjelder reiser i Nordishavet hvor man også hadde drivisen å kjempe mot. Helt til det siste har vi gått ut fra at Østgrønlands kyst stort sett måtte antas å være util- gjengelig med de fartøier man hadde under Grønlands første koloni- sasjon.  相似文献   

6.
Inndelingen av verdens hav er en opgave som i tidens løp har bragt megen diskusjon og uenighet. Som grunnlag for opdelingen har vært benyttet de forskjelligste anskuelser. Man har sett på beliggen- heten, efter geografisk lengde og bredde eller i forhold til de om-givende landmasser. Man har regnet efter størrelsen, formen eller strømforholdene, eller efter vannmassenes temperatur, saltholdighet o.a. Og man har forsøkt å rette sig efter den sannsynlige måte hvorpå havene er opstått. Ved å sammenholde de resultater som opnås på alle disse forskjellige måter, har man så søkt å finne frem til en naturlig inndeling; den nu mest anvendte nevner kun tre verdenshav: Stillehavet, Atlanterhavet og Det Indiske Hav. Nordishavet betraktes da som et intrakontinentalt middelhav, mens Sydishavet simpelthen ophører som selvstendig hav, idet det fordeles mellem de tre verdens hav, der således kommer til å strekke sig sydover like til Sydpollandet.  相似文献   

7.
Det var naturlig, at Afrika blev den av de andre verdensdeler, hvor famlende forsok på europeisk kolonisasjon i mer moderne forstand forst blev foretatt. Det var geografisk betinget av Afrikas umiddelbare nærhet, av dets beliggenhet som Europas nærmeste nabo mot syd. Det var det samme geografiske forhold som også i oldtiden hadde medfort den nordafrikanske rannsones politiske tilknytning til det romerske verdensrike, det som jo i virkeligheten har vært verdens storste rannstat, idet det tilslutt omfattet alle den gamle verdens rannland rundt Middelhavet, både i Europa, Asia og Afrika. Vi har sidestykker til dette politisk-geografiske forhold i de mindre, nordeuropeiske rannstater i Middelalderen, det norske Nordhavsvelde, det svenske Østersjøvelde og det danske Nordsjovelde.

Det var selvfolgelig følkene på Pyreneerhalvoen, portugiserne og spanierne, som gjorde de forste forsok på å stifte erobringskolonier i Atlaslandene. Og foruten erobringslyst og ekspansjonstrang som de drivende krefter i kolonisasjonen kom her ennu et nasjonalt og et religiøst moment med, motsetningen mellem maurerne og Pyreneerfolkene efter ca.  相似文献   

8.
De svære naustene ved Ferkingstad på Karmøy, som det ennu synes imponerende rester av et stykke vest for gårdene, har flere ganger vært omtalt i litteraturen. Efter enkelte forfatteres mening ligger ruinene slik til at de tyder på en landhevning siden naustene blev bygget (Neumann, Nicolaysen). B. M. Keilhau anså det ikke utenkelig at en slik hevning kan ha funnet sted, da dette i og for sig vilde stemme overens med andre detaljer som efter bans erfaringer fra en reise i 1836 sammen med Chr. Boeck, gjorde en sen nivåforandring sannsynlig på kysten mellem Lindesnes og Hardanger. For øvrig hadde ikke Keilhau sett stedet selv, bare hørt tale om det. Dette siste gjelder også Andr. M. Hansen, som avviser hypotesen om en sen landhevning både her og på kysten for øvrig. Han mener tvert om efter gjennemgåelse av de arkeologiske vidnesbyrd, »at strandlinjen ikke har undergåt nogen permanent, positiv eller negativ, forskyvning siden jernalderen, den har, fra Kristianiafjorden til Lofoten ihvertfald, været konstant i det sidste tusenår, sandsynligvis også i det foregående.«  相似文献   

9.
Den eiendommelighet ved mange dalers utforming at de løfter seg trinnvis inn i fjellmassivet er beskrevet eller nevnt fra flere steder i Norge og forøvrig fra mange lokaliteter rundt om på jorden. I en artikkel om »Noen trekk av den norske topografis historie« nevner Ahlmann (1920) fenomenet som typisk for Ryfylkedalene. Og allerede i en beretning fra 1860 til Norges Geografiske Opmåling om »Fossand Hæred« skriver O. Kraft om Storådalen i samme området »Denne dals munding mod Lysebotn stikker sig i nordlig retning, først som et aabent, velbebygget dalføre med sterkt bakket bund, derpaa, under Rensknuden, som en trang fjeldkloft, ovenfor denne igjen som en aaben sæterdal——«. Og straks nord for Lysefjorden nevner han et dalstrøk »som avvekslende udvider sig til smaa bassins udfyldte af smaavande, og mellem disse er trange klofter«.  相似文献   

10.
At kommisjonen til undersøkelse av isgangene i Glomma er kommet til å legge særlig (»ensidig«) vekt på de fysiske forhold og tilsynelatende oversett de geologiske spørsmål, skyldes ingen forhåndsinnstilling, og heller ikke at man ikke har tatt spørsmålet med under droftelsene, men det skyldes fremfor alt iakttagelsene i marken av isdammene og bunnisen og dernest en nøiere analyse av de fysiske faktorer, som viste at disse måtte være de dominerende. Om isdammenes beliggenhet, som Dr. Holmsen spør om, er det efter min erfaring det å si, at på de strøk hvor fallet er tilstrekkelig til at islegningen bevirker damdannelse, viser det sig at enkelte steder byr særlige betingelser, således begynnelsen av et sterkere stryk (f. eks. ved Barkaldfossen), men for øvrig veksler beliggenheten av isdammene sterkt ofte også i en og samme vinter. Jeg anser derfor strømningsforholdene for å være den primært virkende faktor ved damdannelsen, men disse strømningsforhold endres ved dannelsen av bunnis og begynnende isdammer, så den oprindelige elvebunns topografi bare får innledende betydning.  相似文献   

11.
sommeren 1924 var jeg som medlem av Den norske Svalbard-ekspedisjon optatt med botaniske undersøkelser forskjellige steder i Isfjorden. Efter at jeg den første del av sommeren hadde arbeidet i mere kjente trakter på sørsiden av fjorden, kom jeg i begynnelsen av august nordover til Dicksonfjorden. Her fikk jeg sammen med to kamerater, konservator Ove Arbo Høeg og stud. philol. Fridtjov Isachsen, anledning til å foreta lengere utferder til de før næsten ukjente strøk nord for Dicksonfjorden. Resultatene av de botaniske undersøkelser vil bli fremlagt et annet sted. Her skal jeg gi en kort skildring av landskapet omkring overgangen mellem Dicksonfjorden i Isfjordområdet og Wijdefjorden på Nordkysten.  相似文献   

12.
Et iøynefallende trekk ved den industrien som er reist på. Sunnmøre i løpet av de siste 20—30 år, er at den har fått det meste av sin arbeidskraft fra jordbruket, og at en stor del av bedriftene, særlig småbedriftene, er satt i gang av bønder og bondesønner. Den nye industrien er vokst fram utc i hygiene. Landsungdommen har derfor i liten grad flyttet til Ålesund eller andre byer; utflyttingen fra gardene har vesentlig skjedd til bygdesentrene. En stor del av jordbruksbefolkningen har ogsa deltatt i industrireisingen uten å flytte fra gardene, idet mange småbrukere og bondesønner kombinerer fabrikkarbeid og jordbruk, mens andre driver selvstendig småindustri heime på gardene.

For jordbruket har denne industrireisingen skapt store forandringer:

1) I mange bygder er det blitt vanlig a drive industriarbeid i kombinasjon med jordbruk.

2) De nye industristedene betyr nye lokale markeder for jordbruket, men de betyr ogsa at jordbruket mister folk.

3) Jordbruket har fatt tekniske impulser fra industrien.  相似文献   

13.
Tollkasserer Karl Pettersen på Tromsø (født 1826, død 1890) viet sitt liv til utforskning av Nord-Norges fjellbygning. Men ved siden av sine geologiske studier fikk han også tid til å interessere sig sterkt for den geografiske utforskning av det europeiske polhav med dets øer og øgrupper. Tromsø var et gunstig bosted for en mann med slike interesser. Hvert år gikk der ut fra denne by en hel flåte av selfangere, som ved hjemkomsten medførte verdifulle oplysninger om de arktiske egne. Pettersen besøkte ishavsskipperne når de kom hjem fra sine tokter, og fikk anledning til å gjennemgå deres journaler, likesom han også innhentet muntlige oplysninger hos dem. Resultatene av disse studier har han nedlagt i en rekke avhandlinger, vesentlig i utenlandske tidsskrifter.  相似文献   

14.
På en tur sommeren 1935 overnattet jeg 6—7. juli på Øygarden ved øvre enden av Totak i Rauland. Det lange dalforet til Songa kommer her ned. Det ligger flere bruk ovenfor Øygarden, nemlig gården Urdebø og en del bureisingsbruk. Fra Øygarden gar en simpel sti til Urdebø. Den fører tvers over den mektige Urdebøurdi (Urebøuri), en 20 minutters spasertur gjennem et felt av kolossalblokker som her sperrer dalen på tvers. Efter onske av dr. Arne Bugge og i tilknytning til hans artikkel om fjellskredene i dette hefte skal jeg her gjengi to fotografler fra stedet og meddele noen notater jeg gjorde ved mitt besøk.

Urdebøurdi er en veldig f jellskred-ur som er ramlet ned fra f jellet på nordsiden av dalen (som her går fra vest mot øst) - se fig. 1. Skredet er gått helt over dalen og litt op i den motsatte dalside, hvor det har buttet mot.  相似文献   

15.
I flere av våre dalfører ser vi høitliggende strandlinjer som helt siden Carl v. Linnés dager har vakt stor interesse hos naturforskere.

Den stedlige befolkning kjenner godt til strandlinjene, som ofte markerer sig på en tydelig måte i terrenget. I Østerdalene kalles de gjerne seter. Lignende høitliggende strandlinjer kjennes også fra Glen Roy i Skottland.

Setene er forklart som strandlinjer dannet av innsjøer som opstod ved opdemning av breer under den siste istid. Innsjøene ma efter de merker de har efterlatt sig tildels ha vært meget store. Således fremgår det av undersøkelser som er blitt foretatt i den nordlige del av Østerdalene at det der engang må ha vajrt en sjo som har dekket et areal av mellem 1500 og 1600 km2. Sjoen ma ha hatt en lengde av vel 110 km, mens bredden neppe har oversteget 10 à 15 km, da den ikke har overfylt dalene. Den har derimot  相似文献   

16.
Efter planmessig å ha undersokt gjennem mer end 40 år en lang rekke topper i Norges centrale strøk bestemte jeg mig høsten 1947 til å utarbeide en oversikt over landets høieste fjell.

To spørsmål påtvang sig straks: 1) Hvor bør grensen trekkes mellem selvstendige fjell og slike som bare danner forhøininger på rygger eller på plataer? 2) Hvilke holdepunkter har man for objektivt å kunne bestemme denne grense?

Avgjorende blir i første rekke et fjells høide over dets basis (den relative hoide); dernest f jellsidenes helningsvinkler. Hvilken minimumshoide og hvilken bratthetsgrad som bor kreves må tilsist bero på vilkårlig valg. Stort sett bygger jeg mine vurderinger på det principp at et fjell for å kunne stå som selvstendig bør ha en høide efter vertikallinjen av minst 50 m på dets laveste side, regnet fra sidens basis til toppen.  相似文献   

17.
Fremstillingen av bunnform og bunnsort på vare sjøkarter tar i det allervesentlige bare sikte på kartenes bruk til å finne frem påsjøen. Vil man skaffe sig et anskuelig billede av bunnformen, må man møisommelig søke å trekke op dybdekurver, og enhver som har prøvet dette, vil vite at det man får ut bare er riktig i de groveste trekk, for avstanden mellem loddskuddene er, iallfall når vi kommer utenfor ca. 50 meters dybde, altfor stor til å gi detaljer av mindre utstrekning enn et par kilometer.

Våre landkarter, som jo skulde va>re av allsidig interesse, tar overhodet ikke hensyn til bunnformen bverken i salt eller fersk vann.

Allikevel er det innlysende at netop denne side av landets topografi har stor interesse fra mange synspunkter, bl. a. og kanskje frem for alt fra glacialgeologisk og fiskerimessig synsvinkel. Derfor har da flere forskere sokt a bote vare kartverkers mangier i så  相似文献   

18.
Under den sterke minsking av breene de siste år har der oppstätt en stor randsjø i kanten av Østerdalsisen i Nord-Rana. Denne breen er den sydligste av Svartisens skridjøkler, har et stort samleområde og går først som en smal isstrøm mellom Kamplifjellet og Blakkåtinden. Den siger rett mot Burfjellets nordskråning og deles derved i to armer hvorav den ene ledes vestover til Østerdalen mens den annen bøyer østover til Svartisvatnet. Det største lopet gikk for til Østerdalen og breelven herfra rev en masse slam med seg. Avløpet til Svartisvatnet ga ikke mere grumset vann enn at vatnet holdt seg som et godt fiskevatn.

Sommeren 1941 viste der seg en radikal forandring i avlopene fra østerdalsisen. Brevatnet nedover østerdalen ble borte samtidig som det ble stor flom i elven fra Svartisvatnet.  相似文献   

19.
En følge av Verdenskrigen var bl. a. at Finnland den 6. december 1917 proklamerte sin selvstendighet, og i juli 1919 antok Finnland den republikanske regjeringsform. Med Russland stod den nye republikk på krigsfot til freden i Dorpat undertegnedes den 14. oktober 1920. Denne fred godkjentes av den finske riksdag den 1. desember samme år. Ved denne fred avstod Russland til Finnland Petsamo-området. Dette område, som på norsk har vært benevnt Petchenga eller Pasvik-Peisen området, er nu Finnlands nordligste landsdel, og gjennem denne erhvervelse har Finnland fått kyst til Nord-Ishavet.  相似文献   

20.
Mot Fremtidenn     
Denne minnefest har væert samlet om ham, den ene store, kongeørnen Roald Amundsen, som til slutt seilte dodsferden inn i havet. Og den har vært samlet om den ene store, gigantiske bedrift, Sydpolserobringen. Idet vi minnes den som en dåd i vår egen folkeætts og i menneskehetens historie, har vi også grunn til å minnes, at den ikke kan isoleres fra en norsk innsats i syd, som hadde muliggjortden. Hverken Roald Amundsen eller Scott hadde noensinne kunnet gå inn gjennem Rosshavets is til sine faste stasjoner på det antarktiske kontinent, uten at norske ekspedisjoner lenge for hadde vist vei i de antarktiske farvann.

Jeg er redd for det er ikke så svært mange som kjenner til eller husker, at den forste som overhodet har satt foten på det svaere antarktiske kontinent var en nordmann, kaptein Henrik Johan Bull fra Tonsberg, som pa den bekjente Antarctic-ekspedisjon gikk i land  相似文献   

设为首页 | 免责声明 | 关于勤云 | 加入收藏

Copyright©北京勤云科技发展有限公司  京ICP备09084417号